Hvor mye har jeg tjent på bloggen?

  • Skrevet: 13.08.2017
  • Klokken: 15:44
  • Kategori: Personlig



I april delte jeg med dere hvor mye jeg tjener på bloggen, fordi det var så mange som lurte. Nå, fire måneder senere tikker de samme spørsmålene inn, fordi jeg må jo ha tjent mye når jeg har vært på topplisten såpass lenge, eller?..

Jeg kunne tjent mye, men jeg har takket nei til nesten alt, fordi jeg vil ikke reklamere for pengene sin skyld. Selvfølgelig er det perioder jeg virkelig kunne trengt de pengene, men tilliten min til dere er så mye mer verdt enn noen tusenlapper her og der. Jeg husker for en stund tilbake at jeg fikk inn kommentarer om at dere liker bloggen min fordi den virker så ærlig og ekte. Noen skrev også at de tror på alt jeg skriver om, og fra den dagen bestemte jeg meg for at det var den retningen jeg ville at denne bloggen skulle ta. Når jeg først skal ha reklame på denne bloggen, vil jeg at det skal være ekte. Noen mener sikkert at dette er dumt av meg, men når man har sin egen plattform er det viktig å finne sin egen retning. Jeg velger den ærlige, framfor den som er fylt med penger og glam.



Så over til overskriften, hittill har jeg tjent 3201 kroner på bloggen. Det er ikke mye, men det er en fin bonus på gleden jeg finner i dette. Jeg venter også på noen lønninger. Akkurat hvor mye jeg får vil jeg ikke dele, men det er på vei i riktig retning. Jeg har i tillegg fått klær sponset, noe jeg setter stor pris på. Så om du ser på det store bildet, har jeg tjent mer. Klær er en dyr utgift, så jeg er takknemlig for å få det sponset. Jeg har lagt mye tid i denne bloggen, og jeg tørr nesten ikke å tenke på hvor mange timer jeg har brukt. Derfor er jeg glad for at jeg får noe igjen for jobben jeg har gjort. Det skal sies at det jeg setter mest pris på er dere da, det er så godt å ha så mange fine mennesker rundt seg.

Instagram HER ♦ Facebook HER ♦ Youtube HER ♦ Snapchat Henote94

💗 henote

Fem hemmeligheter om meg

  • Skrevet: 12.08.2017
  • Klokken: 12:28
  • Kategori: Personlig

Jeg har mailskrekk - Denne er kanskje litt sær, men jeg er dønn seriøs. Dere har sikkert hørt om telefonskrekk? Det har jeg også, men det er ikke like ille i dag, som det har vært tidligere. Men mail, det synes jeg er skummelt. Mail i seg selv er så seriøst, og hver gang jeg får en i innboksen min, fra noen viktige personer, kan jeg fort bruke flere dager på å åpne den. Det viser seg at det aldri er skummelt, så jeg skjønner ikke hva jeg er redd for jeg, ass.

Jeg hater bloggen til tider - Jeg vet ikke om flere enn meg gjør dette, men jeg skriver som om dere er like rar som meg, haha: Om du har/hatt en greie med noen, får du plutselig for deg, at du ikke vil at den personen skal vite hva du gjør om dagene. Du kan for eksempel blokke personen fra hvem som ser mystoryen din, eller droppe å svare på snapsene han/hun sender. Vel, jeg kan ikke det, fordi jeg må oppdatere bloggen. Derfor vil denne personen alltid vite hva jeg gjør, hele døgnet rundt. Jeg er en lett person å stalke med andre ord, og det liker jeg ikke. Jeg skriver ikke om absolutt alt jeg gjør da, så jeg får trøste meg med det. Dere vet for eksempel ikke hvem som kom til meg etter kinoen i går ;) *prøver å gjøre en ex sjalu da*



Jeg kan føle meg sårbar - Jeg har vært veldig åpen og ærlig på bloggen, og fortalt dere mye om meg som person. Dette er jeg glad for, for jeg vil at det skal bli like normalt å snakke om depresjoner som været. Men enkelte ganger hater jeg meg selv for at jeg har delt såpass mye, og det er når jeg møter en gutt. Jeg liker ikke at han vet så mye om meg, når jeg vet veldig lite om han. Jeg føler at jeg blir så sårbar av det.

Jeg er egentlig veldig tilbaketrukken, og åpner meg sjelden - Det er rart det der. Jeg har ikke noe problem med å skrive om det som foregår i hodet mitt, til dere som leser bloggen min, men det å åpne meg for et annet menneske synes jeg er vanskelig. Har jeg noen gang åpnet meg for deg personlig, skal du ikke ta det forgitt, fordi da ser jeg på deg som veldig spesiell.

Jeg har drept en kanin - Denne er fæl, og jeg får vondt av å tenke på det. Da jeg var liten, besøkte jeg og familien et vennepar av mamma. De hadde kaniner i et bur ute, og jeg ville leke med de. Som inngang til buret hadde de bygd opp mursteiner, slik at kaninene kunne løpe inn og ut så mye de ville. Kaniner er ofte sjenerte av seg, så de ville ikke komme ut slik at jeg fikk kose med de. Derfor løftet jeg opp mursteinene for å få tak i den ene kaninen. Jeg var veldig liten, så jeg tenkte ikke over vekten på steinen, så det endte med at den falt ned. Åååh, jeg får så vondt av å skrive dette. Steinen landet på kaninen og jeg fikk panikk. Selv om jeg var et barn, forsto jeg hva jeg nettopp hadde gjort. Verste av alt var at kaninen ikke døde med en gang, og jeg turte heller ikke å innrømme at det var jeg som hadde gjort det. Jeg får helt frysninger av å tenke på den stakkars kaninen som skalv og tisset på seg, før den døde :(

Instagram HER ♦ Facebook HER ♦ Youtube HER ♦ Snapchat Henote94

💗 henote

I kveld fikk jeg virkelig kjenne på ensomheten

  • Skrevet: 06.08.2017
  • Klokken: 08:14
  • Kategori: Personlig

Innlegget er skrevet 6. august, klokken 03.37

Her kommer et dønn ærlig innlegg, midt på natta, det er da jeg bare lar fingrene flyte på tastaturet. I bakgrunnen hører jeg på gamle lovesongs, ikke spør meg hvorfor jeg gjør det, jeg bare gjør det. Det har på en måte blitt en greie. Det er da jeg skriver best, mener jeg. Det er da ærligheten kommer fram, og det er da dere får se en naken henote. Det er også i dette øyeblikk jeg er på mitt mest sårbare. Det er vel derfor jeg alltid velger og publisere dette dagen etter. Ny dag, nye muligheter. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å våkne i morgen, i et bedre humør enn hva jeg er i nå, håper jeg. Det er som regel alltid slik.

Jeg har kjent på ensomheten i hele kveld, og det ble ikke noe bedre av å lese alle kommentarene som haglet inn i går. Jeg er egentlig ikke en person som tar meg nær av hva anonyme skriver til meg. Helt fram til jeg leser kommentarer om at jeg ødelegger andre mennesker, fordi det er aldri godt å lese, for noen. Ting ble tatt ut av sammenheng, og jeg føler selv at enkelte la veldig mye skyld på meg. Siden dette er et veldig omtalt tema, virket det som at de la alle andre sine negative holdninger til overvektige, på meg. Jeg har prøvd å rette opp feilen, ved å beklage meg til dere og forklare meg på en bedre måte. Det hjalp litt, men det kommer fortsatt inn mye ufortjent, mener jeg.


Her får dere forresten et lite glimt av hvor kort hår jeg egentlig har. Jeg har faktisk ikke vist dere det før nå, fordi jeg liker det rett og slett ikke.

Jeg har vært alene i hele dag, sett bort fra da jeg var til mormor tidligere i kveld. Jeg prøvde å kose meg med filmen vi så sammen, men jeg klarte ikke unngå å oppdatere bloggen hvert minutt, for å lese hva mer som hadde tikket inn. Det gikk meg rett og slett til hodet, og tanken om at "er det verdt det?", streifet meg flere ganger. Det jeg mener med det er at jeg vil ha en ærlig, personlig og meningsfull blogg. Jeg vil kunne dele mine tanker og meninger med dere, men når det skal ta så av i kommentarfeltet begynner jeg å tvile. Jeg sier det igjen; jeg vet det var helt feil av meg å bruke ordet "feit", men det er menneskelig å gjøre feil, er det ikke? Jeg vil alltid ordlegge meg feil, fordi vi er forskjellig, så alle tolker det på forskjellig måte. Bare prøv å ha i bakhodet at jeg også er et menneske, og jeg er ikke så slem som enkelte skal ha det til.

Ting ble bare så forsterket akkurat i kveld, og jeg hadde ikke godt av å lese alt som tikket inn. Alle vennene mine er opptatt med kjæreste, bytur, eller så er de bortreist. Familien er på båttur, mens jeg sitter her alene. Meg og macen min. Det gikk så langt at jeg begynte å tvile på meg selv, og for å være ærlig får jeg ikke sove på grunn av det. Jeg ser det har kommet inn to nye kommentarer mens jeg skriver dette, men jeg orker faktisk ikke å lese de.

Det kommer til et punkt til meg også, og nå er det punktet nådd.

Instagram HER ♦ Facebook HER ♦ Youtube HER ♦ Snapchat Henote94

💗 henote

Jeg ble mobbet på videregående, del to

  • Skrevet: 28.07.2017
  • Klokken: 21:10
  • Kategori: Personlig

Nå tenkte jeg å fortelle hvordan alt på videregående endte. Om du ikke har fått med deg det første innlegget, hvor jeg forteller om da jeg ble mobbet kan du lese det HER

Jeg nevnte litt smått i det forrige innlegget at jentegjengen i klassen min ikke snakket med meg, og dette fortsatte fra det startet til skoleslutt. Noe jeg ikke fortalte dere var at jeg alltid har hatt en jentegjeng som jeg har vokst opp med, og vi hadde vært bestevenner siden 1.klasse faktisk. Men da vi begynte på videregående så startet jeg i en annen klasse enn de, så vi sklidde sakte men sikkert fra hverandre. Jeg fikk meg en ny jentegjeng i klassen, og jeg elsket virkelig å bli kjent med de. Jeg hang aldri med de andre jentene lengre, og jeg var ikke en del av gjengen lengre. Jeg hadde det utrolig morsomt med den nye jentegjengen min, og vi delte mange hemmeligheter. Alt var fryd og gammen, helt fram til alt med de i trinnet over startet. Jeg er en sånn person som trekker meg unna når ting er vanskelig, og ingen av de forsto dette, så de stengte meg ute i stedet for å gjøre noe med situasjonen.



Etter ei stund, skjedde det noe som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg får gåsehud bare av å skrive om det. Vi hadde friminutt, og jeg var på vei ned til skapet mitt for å hente noen bøker til neste time, da det plutselig var noen som tok meg til side. Det var jentegjengen jeg hadde vokst opp med. De så meg inn i øynene og spurte om hvordan det gikk med meg. De nevnte også at de hadde fått med seg alt på Twitter og støttet meg 100 prosent. De sa gjentatte ganger at dette ikke var greit, og at noe måtte gjøres med situasjonen. Jeg husker så godt følelsen som strømmet gjennom kroppen, hårene reiste seg og jeg ble varm. Jeg kunne aldri i min villeste fantasi se for meg at dette kom til å skje. Jeg hadde vært alene så lenge, og jeg trodde ingen hadde fått med seg hva som foregikk dette året. Når til og med de som var mine nærmeste på denne tiden ikke engang hadde spurt, så skjønte jeg ikke hvorfor disse jentene gjorde det. De hadde da ingenting med meg å gjøre lengre. Ikke misforstå meg, vi var fortsatt venner, men de var mer "skolevenner". Det var i dette øyeblikket det gikk opp for meg hva ekte venner er.

Mobbingen fortsatte hele skoleåret, men det ble gradvis bedre da jeg varslet i fra til rektor, fordi han opprettet faktisk en Twitter-konto for å følge med på hva som skjedde. Jeg husker at jeg synes at alt var så jævlig flaut, fordi han gjorde det hele så åpenlyst. Jeg sa fra at om han skulle gjøre noe med situasjonen, så gjør det så lite synlig som mulig. Men stakkar, han var da gammel, så han skjønte ikke hvordan sosiale medier funker. Det å opprette en konto i navnet sitt og kun følge de jeg hadde gitt navnet på, kan jo til og med en 5-åring gjennomskue. Jeg hadde alltid i bakhodet at ting bare blir verre når man sier i fra til rektor, fordi de som utfører slike handlinger skjønner ikke at det de gjør er feil. Men likevel tok jeg valget om å gå til rektor, fordi jeg håpet så inderlig at ting skulle gå bedre. Som dere vet, fant de en annen ting å ta meg på, og alt jeg ville var å grave meg ned resten av skoleåret. Jeg fikk enormt med fravær og skolegangen min gikk rett vest, men jeg fikk karakter i alle fag og det er jeg fornøyd med. Det er umulig å gjøre det bra på skolen, når man ikke har det bra med seg selv. For hvem bryr seg om Napoleon og molekyler, når det kjennes ut som hele verden raser sammen?



Sommerferien kom og jeg hadde ikke noe kontakt med jentene fra klassen gjennom hele sommeren, men noe inne i meg håpet at det ville gi seg da vi startet i 3. klasse. Jeg fikk en pause fra det hele, og ting gikk automatisk bedre. Jeg var lettet over at de som var året eldre, hadde gått ut av skolen. Jeg fryktet fortsatt å møte på de på gata, men jeg tenkte også at nå som skolen var ferdig så kom de til å la meg være. Jeg mottok ikke mer i posten, men jeg passet alltid på hvor jeg dro, og at jeg alltid var sammen med noen.

Det er en hendelse jeg husker utrolig godt, og det var da jeg og familien skulle nordover for å besøke farmor og farfar. Vi stoppet innom City Syd (et kjøpesenter i Trondheim) for at jeg og lillesøsteren min skulle løpe inn for å kjøpe oss en bigbite. Lite visste jeg at jeg kom til å møte på en av de fra klassen over. Jeg prøvde å gjøre det beste ut av det, og så ned i bakken for å unngå å møte blikket hennes. Vi stilte oss i kø, og før jeg visste ordet av det fikk jeg en hard puff i skulderen og jeg ble dyttet bakover. Jeg prøvde å skjerme søsteren min for det, fordi hun var så ung og jeg ville ikke at hun skulle vite at storesøster ble hakket på. Jeg trakk meg forsiktig bakover og latet som ingenting. Dette var tydeligvis ikke nok for henne, fordi hun brukte køventingen på å snu seg flere ganger for å sende meg de verste blikkene du kan se for deg. Det var da jeg skjønte betydningen av "hvis blikk kunne drepe". Jeg har aldri sett så mye hat i noens øyner før, og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor hun følte et så sterkt hat mot meg. Jeg hadde aldri gjort henne, eller de som gjorde dette mot meg, noe som helst. DERFOR folkens, er det så jævlig viktig å huske på at det aldri er din feil og at det ikke er noe galt med deg!!



Da sommeren gikk mot slutten begynte jeg å tenke på skolen igjen. Jeg verken gruet eller gledet meg, jeg tenkte bare at jeg fikk ta det litt som det kom. Første skoledag kom, og jeg møtte opp. Etter et par timer knakk jeg sammen, og jeg snakket med jentegjengen jeg hadde vokst opp med, om det. Det var ingen som hakket på meg lenger, men jentene i klassen min snakket fortsatt ikke med meg. Jeg kjente at jeg var sliten, og selv om det verste var over, orket jeg ikke et år til med denne ensomheten. Det gjør noe med deg å føle deg så alene i en klasse, og jeg orket ikke én dag til. Likevel ga jeg det noen dager, men siden det ikke ble bedre måtte jeg gjøre noe med det om jeg skulle klare å fullføre videregående. Jeg gikk til rådgiveren og forklarte situasjonen, og ba på mine knær om å få bytte klasse. Etter mye om og men fant vi ut at det var nødvendig. Det er ikke bare, bare å bytte klasse, fordi man har allerede knyttet et forhold til lærerne og jeg fryktet at jeg ikke ville få et bra forhold til de nye lærerne mine. Likevel byttet jeg, for jeg ville heller gå ned i karakterer enn å ikke møte opp. Det er jo ikke til å legge skjul på at det er litt trynefaktor fra lærerne, så blir du ikke likt kan du få dårligere karakterer enn du faktisk fortjener.

Etterhvert som ukene gikk, gikk det gradvis bedre med meg. Men på grunn av alt jeg hadde vært gjennom, hadde jeg så enormt mye sinne inne i meg. Jeg var sint på jentene i den forrige klassen min, sint på de som hadde ødelagt meg og ikke minst sint på verden. Dette kom ofte ut i fylla, så det er mange episoder jeg skulle vært foruten, men SÅNN ER LIVET. 

Instagram HER ♦ Facebook HER ♦ Youtube HER ♦ Snapchat Henote94

💗 henote

Jeg vet ikke om jeg tørr å publisere dette..

  • Skrevet: 27.07.2017
  • Klokken: 21:24
  • Kategori: Personlig











I går brukte jeg hele natten på å redigere videoen med svarene på spørsmålsrunden. Jeg trodde at jeg hadde klippet bort ganske mye, men det er faktisk kun 20 minutter som er klippet bort.. Den ble altså veldig lang, og før jeg startet klippingen, var den på hele 83 minutter! Jeg fikk sjokk da jeg så det, fordi jeg trodde ikke at det hadde kommet inn så mange spørsmål. Men da jeg begynte å se på den skjønte jeg hva problemet var, og det er at jeg har svart så utfyllende på så og si alle spørsmålene.

Da jeg spilte den inn tenkte jeg at jeg skulle ta med alle spørsmålene, fordi jeg har lovt dere å svare på alt. Men nå er jeg litt lost, fordi jeg vil ikke at dere skal kjede dere gjennom videoen. Jeg har allerede bestemt meg for å dele den i to deler, og jeg tror jeg kan få klippet den ned til 40 minutter. Men da vil hver video vare i 20 minutter, og det føler jeg blir altfor langt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg klippe vekk de utfyllende svarene, sånn at jeg svarer kort, eller skal jeg klippe vekk noen spørsmål som kanskje ikke er så interessant.. Sistnevnte er litt skummel å gjøre, fordi det er jo en grunn til at dere har stilt de spørsmålene, så jeg vet ikke ass...

I tillegg så har jeg ikke bestemt meg for om jeg skal klippe vekk alt det private, fordi det er ikke bare, bare å blottlegge seg på denne måten. Det er ikke noe galt i å gråte, men jeg tror helt ærlig at på grunn av at jeg fikk det "gråtestempelet" på Paradise, så syns jeg det nesten er kleint at jeg nok en gang tar til tårene. Jeg vil ikke at dere skal se på meg som en svak person heller, fordi det mener jeg selv at jeg absolutt ikke er. Men igjen så er det jo fint å vise følelser, er det ikke? Okei, dette innlegget ble fullt av spørsmål, og jeg har ikke svar på noen, fordi det er så vanskelig å tilfredstille så mange.

Jeg må faktisk komme meg ut for å lufte tankene litt, så jeg tar meg en gåtur til Mk. Unnskyld for et så rotete innlegg, jeg er bare litt lost akkurat nå.. 

Instagram HER ♦ Facebook HER ♦ Youtube HER ♦ Snapchat Henote94

💗 henote

Jeg ble mobbet på videregående

  • Skrevet: 25.07.2017
  • Klokken: 19:49
  • Kategori: Personlig

Det hele startet med en "terroraksjon" på skolen i regi av årets russ hvor de gjorde ulike ting mot oss i første og andre-klassen. Jeg var den som sa i fra om at det de gjorde ikke var greit og jeg var kanskje litt tøff i kjeften. Jeg husker at jeg angret meg for det, noe som er synd fordi man skal aldri angre seg for at man står opp for seg selv. Det er utrolig viktig å si fra om du føler deg urettferdig behandlet. Jeg har egentlig aldri snakket høyt om dette, sett bort fra til jentegjengen min. Så jeg vet ikke om de som var året eldre enn meg vet hva de faktisk gjorde mot meg, men de får i alle fall vite det nå.

Etter at jeg sto opp for meg selv, ble jeg et lett bytte. De bestemte seg for å "ta" meg. Dere har sikkert hørt om "terrorlisten" til russen, som egentlig er et gøy konsept, men som ble et rent helvete for meg. Jeg mener at om man skal ha dette så burde man ta flere, ikke bare én person, fordi det er da det føles som mobbing. Det tok lang tid før jeg forsto at det ikke var meg det var noe galt med, men de som gjorde dette mot meg.

Det er mye jeg har fortrengt og som jeg trenger hjelp til huske. Men enkelte ting har satt seg, og jeg klarte ikke å glemme det uansett hvor mye jeg prøvde. På denne tiden var det veldig populært med Twitter, og det var egentlig en plattform jeg elsket, helt fram til den ble brukt til å henge meg ut. Det var som om det var en egen greie å skrive stygge ting om meg, og desto verre tingene var desto mer retweets og stemmer fikk de. De hang meg ut på grunn av utseendet mitt, brunfargen min, navnet mitt, og kom med trusler som at "i morgen skulle oteren dø". Jeg var kun 17 år, og jeg vil faktisk kalle meg for et barn. Jeg hadde ikke godt av å lese alle disse tingene om meg selv, fordi jeg var fortsatt i "utviklingsfasen" og var ikke sikker på hvem jeg selv var.



Jeg hadde en jentegjeng i klassen min, men de forsto aldri hvor ille dette var for meg. Jeg fulgte ingen av de som hang meg ut på Twitter, fordi jeg ikke ønsket å lese om det de skrev. Dette prøvde jeg å forklare til vennene mine i klassen, men de forsto det ikke, så dag inn og dag ut hadde de høytlesning på hva kullet over oss hadde skrevet om meg. Jeg tror ikke de leste det høyt for å såre meg, men for å vise at de synes det var drøyt. Vi var små, og de forsto ikke at det ble verre av at de viste meg det de skrev. Jeg trakk meg mer og mer unna jentene i klassen, og ingen av de strakk ut en hånd til meg. Det endte med at de stengte meg ute, og sluttet å snakke til meg. Jeg ble helt alene i klasserommet, og begynte sakte men sikkert å kjenne på ensomheten. Etter et par uker hadde depresjonen tatt meg, og kampen om å stå opp fra sengen ble tyngre. Jeg fikk mange uker med fravær, og jeg klarte ikke å komme meg ut av den evig onde sirkelen.

Kullet over meg stoppet ikke truslene, men tok heller mobbingen til nye høyder. De begynte å sende ting hjem til meg i posten. Jeg mottok blant annet te mot ringer under øynene, filmer som handlet om noe så teit som otere, get it, etternavnet mitt er Otervik. Det var ikke det verste de sendte til meg, men det fikk meg til å føle at de var overalt. I tillegg følte jeg at de sendte meg produkter for å vise at jeg var stygg, og at de ville "hjelpe" meg.



Jeg var også god venninne med ei som var i gjengen deres, men det var selvfølgelig før hun ble venn med dem. Etter at hun ble close med dem, overså hun meg da jeg snakket til henne, og hun gikk alltid fort forbi meg. Det var veldig tydelig at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg husker at jeg ble lei meg for dette, og jeg tenkte ofte over det. Jeg var jo kjempeglad i henne. Men vennskapet tok slutt, og jeg mistenker at det var fordi hun kom til å bli upopulær om hun fortsatte kontakten med meg. Det skal sies at hun har tatt kontakt med meg nå etter at jeg har vært med på Paradise, og hun er heller ikke med i denne gjengen lenger. Jeg har nesten ikke orket å svare henne engang, for om jeg ikke var bra nok på den tiden, hvorfor er jeg plutselig bra nok nå? Det er altfor tydelig og jeg blir klein på hennes vegne, men det er jo min mening da.

Jeg fikk også angst på grunn av alt dette. Jeg turte ikke å gå i kantinen lengre, fordi jeg visste at de satt der og ventet på meg. Jeg fryktet det de ville gjøre mot meg, og ingen av jentene i klassen min forsto dette. Jeg spurte flere ganger om vi kunne droppe å sitte i kantinen i langfri, og heller sitte på et annet rom å spise, men det ville de ikke, fordi de ville få med seg det som skjedde i kantina. Dere vet, titting på gutter, folk som hooker and so on. Går man på videregående er det livsviktig å sitte i kantina, spesielt for enkelte, om ikke går du glipp av hele livet ditt.

Grunnen til at jeg fikk mest angst var for at de hadde planer om å kidnappe meg, kjøre meg til et nedlagt mentalsykehus, binde meg fast til en stol og ta fra meg telefonen min. De skulle la meg sitte der over natta, og ikke fortelle noen om dette. Jeg vet ikke helt om dere skjønner hva dette gjør med et annet menneske, men min største frykt er gjenferd. Jeg har alltid trodd på det overtroiske, og tanken på at de skulle la meg være på et nedlagt mentalsykehus fikk meg til å gråte. Jeg turte ingenting lenger, bare veien til butikken ble en enorm frykt for meg. Jeg følte jeg ikke kunne gå noe sted, fordi jeg tenkte at de var overalt, og kunne ta meg hvor som helst.



Siden det aldri tok slutt, hadde jeg nesten mistet håpet og jeg orket ikke tanken på å møte opp en dag til på skolen. Flere av lærerne mine begynte å lure på hva som foregikk og jeg forsto at dette ville ødelegge skolegangen min. Jeg hadde ikke spurt om hjelp, så jeg bestemte meg for å gjøre noe med saken. Etter mye fram og tilbake gikk jeg til rektor, og håpet på at det ville ta slutt og bli bedre. Der tok jeg kraftig feil, for nå fikk de enda en ting å mobbe meg for. Russerevyen ble en gylden mulighet for å ta meg nok en gang. Der gjorde de narr av at jeg hadde sagt i fra til rektor, og fikk meg nok en gang til å føle at jeg gjorde noe feil.

Jeg føler ikke at jeg helt får fram alt som skjedde, men som sagt så husker jeg ikke alt. Men å gå fra å ha det bra, med mange venner og ingen verre bekymringer enn karakterer, til å bli mobbet, utestengt av de i klassen min og utvikle angst gjør noe med deg. Da alt startet gikk jeg rundt og var lei meg hele tiden, men det hele endte med at jeg ikke følte noe lenger. Jeg var på en måte helt tom, jeg klarte ikke å le, gråte eller føle noe som helst lenger. 

Instagram HER ♦ Facebook HER ♦ Youtube HER ♦ Snapchat Henote94

💗 henote

Paradise Hotel fikk meg til å gå opp 11 kilo

  • Skrevet: 21.07.2017
  • Klokken: 21:42
  • Kategori: Personlig

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra butikken, og jeg befinner meg hos Synøve. Magesmertene ga seg, og det er jeg evig glad for. Vi har vært og handlet inn til taco og frukt til kvelden. Synøve lovte meg å lage tacoen mens jeg skrev ferdig dette innlegget. Vennene mine altså, de gjør virkelig alt for meg for at jeg skal få blogget. Jeg føler meg nesten litt bortskjemt, jeg er hvert fall evig takknemlig for at alle er så støttende.

Over til overskriften, jeg har vært mye fram og tilbake om jeg skal dele dette eller ikke. Jeg tenkte først at jeg ville dele det, men kun når jeg hadde mistet de 11 kiloene igjen. Som dere vet har jeg vært veldig åpen og personlig på bloggen, men dette her er det mest sårbare jeg har delt hittill. Det er ganske rart, fordi jeg har snakket om kjærlighetssorg og depresjoner. Det var aldri noe problem å dele det, men det er sikkert fordi at jeg ikke sitter midt opp i det. Men akkurat dette med vekt og kropp, det er noe jeg har slitt med i flere perioder og da er det naturligvis vanskelig å snakke om.


Bilde til venstre ble tatt rett før jeg reiste nedover til Mexico, og bildet til høyre tok jeg dagen etter jeg kom hjem. Det er enormt stor forskjell og jeg kjenner ikke igjen kroppen min til høyre.

Jeg føler meg naken ved å dele dette, her mener jeg ikke på grunn av at jeg omtrent er naken på disse bildene, men fordi dere får se meg så sårbar. Jeg husker at jeg begynte å le da jeg så hva vekta visste da jeg kom hjem, men etter et par dager ble jeg mer og mer deprimert. Jeg visste rett og slett ikke hvor jeg skulle begynne, fordi 11 kilo er så jævlig mye. Spesielt på lille meg, husk at jeg kun er 161 centimeter høy. Hadde jeg vært høyere og veid mer ville ikke 11 kilo vært så mye.

Disse screenshotsene er fra de første dagene mine i paradiset, og her var jeg fortsatt i form..




Også bare bæm, stupt ned i kaka mi;



Dette bildet er tatt på en av de siste dagene i innspillingen, og her vises det veldig godt at jeg har lagt på meg.

Da jeg kom hjem fikk jeg virkelig kjenne på hva jeg egentlig hadde vært med på. Jeg måtte fortsatt lyve til folk om hvor jeg hadde vært, og ingen kunne sette seg i min situasjon og forstå hvor hardt det egentlig var. Det er en enormt stor påkjenning å være med på dette programmet. Jeg gikk fra å være med mange mennesker, innelåst på luksushotell i varme Mexico, til og plutselig være alene igjen, hjemme i kalde Norge. Nesten alle deltakerne bodde i Oslo, mens jeg bodde i Trondheim. De andre hang masse etter Mexico, mens jeg var hjemme og taklet alt dette alene. Jeg måtte ta stilling til det, men også formen jeg var i.

​Rett etter Mexico var det ekstremt vanskelig å starte på med treningen igjen, og det var veldig tungt. Jeg hadde plutselig 11 kilo mer å bære på, i tillegg var jeg i mitt livs verste form. To måneder med alkohol fem ganger i uken, godteri, usunn mat og røyking hadde virkelig tæret på. Jeg tror også at jeg la på meg så mye på grunn av at jeg gikk tom for snus etter 16 dager. Selvom jeg hadde hatt med meg 40 bokser, så klarte jeg å gå tom. Jeg er sykelig avhengig av det, og det er derfor jeg røyket som en skorstein inne på hotellet. Røykingen hjalp selvfølgelig litt, men det dekket ikke behovet mitt. Derfor spiste jeg sandwicher hele tiden. Jeg er også en sånn person som kjedespiser, så når det var lite som skjedde, spiste jeg liksågodt to eller tre sandwicher. Dette var heller ikke de mest næringsrike sandwichene, fordi de besto av loff med cheddarost.



Jeg tenkte å vise dere hvordan jeg ser ut i dag, så dette bildet tok jeg for 20 minutter siden. Som sagt så var planen å vente til jeg hadde mistet de 11 kiloene, men da måtte dere vel ha ventet lenge. Om du har lest bloggen min tidligere har du fått med deg at jeg har vært veldig av og på, med både treningen og kostholdet. Jeg har mistet mange av kiloene, men jeg har fortsatt noen igjen. Jeg har holdt meg ganske stabil den siste tiden, og jeg har ikke gått inn for å miste de siste. Grunnen til det er for at jeg har gitt opp, hvert fall for en periode. Det skjer noe hele tiden, og det er sommer. Jeg er ofte på reisefot, og da har jeg ikke tilgang på et treningssenter. Jeg har alltid med meg treningsklær, så jeg løper ute, men dette gjør jeg mest for følelsen jeg sitter igjen med, etter økta. Jeg hadde aldri klart et liv uten trening.

Planen er å miste de siste kiloene når jeg reiser hjem til Trondheim, og vet for sikkert at jeg skal være der over en periode. Det er ikke mye som skal til for å komme tilbake til formen jeg var i, og jeg vet at jeg selv kommer dit en dag. Målet mitt for denne sommeren er å kose meg mest mulig, og skape flest minner. Bare tenk at om et år kommer du ikke til å tenke på at du ikke var fit as fuck om sommeren, du kommer til å se tilbake på alle minnene du skapte!

Instagram HER ♦ Facebook HER ♦ Youtube HER ♦ Snapchat Henote94

💗 henote

Jeg er lei av å bli tråkket på

  • Skrevet: 28.06.2017
  • Klokken: 18:03
  • Kategori: Personlig

Dagen i dag startet helt fantastisk. Jeg satt et par timer ute i sola og bare nøt tilværelsen. Som jeg nevnte tidligere har jeg tilbragt ettermiddagen min med min kjære mormor, som alltid er like hyggelig. Vi har spist lunsj sammen og bare snakket om alt og ingenting. Veldig mye om den irriterende trafikken som suser forbi hvert tiende sekund, grunnet veiarbeid som har sperret de fleste veiene på Heimdal. Like diva begge to;) Som dere vet blir jeg fort lei av å sole meg, så jeg gikk inn etter en stund og åpnet Facebook.

Nå sitter jeg i senga og trykker på tastaturet. Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Det er faktisk mye jeg vil fortelle men jeg kan bare ikke, i hvert fall ikke nå. Jeg kjenner bare tårene presse på og jeg er så jævlig lei av akkurat dette. Det er som om jeg blir kastet flere måneder tilbake i tid og prøver for harde livet å krype opp fra fallet. Jeg er drittlei av denne følelsen og jeg vil så gjerne bli kvitt den en gang for alle. Jeg føler meg som verdens største idiot her jeg sitter og tørker tårer fra kinnet. Det gjør vondt å bry seg så mye om et annet menneske og virkelig prøve hver eneste dag. Det gjør vondt å kjenne på at den andre personen ikke kunne brydd seg mindre om meg, jeg er kun en brikke i deres syke tankegang. Jeg vil så gjerne komme meg vekk, langt vekk, men jeg sitter så jævlig fast..

Det er ikke til å legge skjul på at jeg er en følsom person og at jeg ofte bryr meg for mye om andre personer. Jeg er også ganske naiv og ser som regel det beste i alle. Det tok ikke lang tid før du merket dette, derfor er det lett for deg å bruke hersketeknikker på meg for at du selv skal føle deg bedre. Du tråkker på meg akkurat når det passer deg, men du vokter selvfølgelig på at du har gjort det "bra" igjen når du ser at jeg tar til tårene. Da kommer du med idiotiske spørsmål og forslag til tåpelige samtaleemner kun for å sjekke om jeg er sur. Det ender som oftest i sinne fra min side og da er det min skyld, fordi jeg ikke tåler at du "snakker" til meg engang. Jeg kjenner det koker inni meg, for hvor dårlig selvinnsikt går det an å ha? Ditt beste argument er å legge skylda på meg, fordi det er alltid meg det er noe galt med, ikke sant? Det er i slike tilfeller jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å bare gi faen og gå videre, men jeg er alt for glad i denne personen og det er kanskje det som sårer meg mest..

Jeg vet ikke om dere skjønner så mye av det jeg skriver, men jeg trengte bare en plass å skrive fra meg på..

💗 henote

Jeg så ingen glede i livet

  • Skrevet: 09.06.2017
  • Klokken: 21:15
  • Kategori: Personlig

På youtube-kanalen min har jeg fem videoer, der kun fire er offentlig. Den siste er en video jeg valgte å dele for litt over et år siden. Da jeg delte den fikk jeg mange tilbakemeldinger fra kjente og ukjente. Det var flere som mente det var utrolig tøft av meg å dele videoen. Etter et par måneder bestemte jeg meg likevel for å slette den. Jeg er usikker på hvorfor jeg gjorde det, men jeg tror jeg rett og slett ikke var klar for å være så åpen når jeg sto midt oppi det hele.

Etter at jeg delte videoen skrev jeg et blogginnlegg som jeg også slettet. Jeg kom over det i notatene på macen i går kveld og jeg må si at jeg fikk vondt av meg selv. Jeg vet ikke om det er innafor å innrømme det engang. Det jeg følte på den tiden er så fjernt og jeg hadde nesten glemt det. Jeg må ærlig innrømme at jeg felte en tåre også. Det var som om jeg så det hele utenfra og fikk vondt av denne personen, jeg glemte nesten i et sekund at det faktisk var meg.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg får daglig spørsmål fra dere om jeg har tips til de som sliter med depresjon, angst og andre psykiske problemer. Flere av dere tror at jeg aldri har slitt fordi det ikke virker sånn i dag, men der tar dere veldig feil. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke så noen glede i livet. For et år siden hadde jeg det så tungt at jeg var likegyldig til alt. Det verste er når du slutter å føle noe i det hele tatt. Når du kommer til det punktet at du ikke smiler eller ler lengre, men heller ikke får til å gråte. Jeg var som en dukke uten mimikk i ansiktet, jeg hadde ingenting å gi. Jeg var utslitt. Flere vonde ting skjedde tett på hverandre og jeg følte virkelig at ingenting gikk min vei. Jeg ga fullstendig opp. Nå som jeg ser tilbake på det, er det mye lettere å snakke om. Derfor tenkte jeg å dele et utdrag fra blogginnlegget slik at dere får et lite innblikk i hvordan jeg hadde det.

"For å være ærlig så er jeg sjalu. Jeg er sjalu for at jeg ikke kan legge meg under kniven for å fikse de knuste bitene. Jeg er sjalu for at jeg ikke kan skjære bort tankene som dreper meg bit for bit hver dag. Jeg er sjalu for at jeg ikke kan operere bort angsten min. Jeg er sjalu for at jeg ikke kan fylle inn lykke. Jeg skulle bare ønske det fantes en quick fix for det psykiske og. Om det bare fantes en maskin som kunne skanne bort alle de vonde tankene...

Ikke misforstå meg, jeg vet at man kan gå til psykolog og få hjelp. Reise seg opp og komme seg på bena igjen. Man kan gå til psykolog og til slutt, kanskje, kanskje klare å akseptere hvordan man har det. Men veien mot å bli bedre er lang, den er så jævlig lang. Den er så lang at man er redd man ikke kommer til å overleve, den er så lang at man begynner å bli likegyldig til om man overlever eller ikke."

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Det er flere av dere som har spurt meg hvor jeg får selvtilliten min fra. Jeg skjønner det godt fordi jeg fremstår som en veldig selvsikker person i dag. Jeg snakker ikke om den type selvtillit at du tror du er verdens peneste, men den behøver jeg virkelig ikke heller. Jeg mener den der du har det bra med deg selv, gir blanke i hva andre mener. Jeg tror noe som har hjulpet meg opp, er at jeg har en god dose selvironi. Jeg tror sistnevnte er grunnen til at jeg er så sikker på meg selv. Jeg tar meg selv lite høytidelig og jeg mobber meg selv relativt ofte. Nå mener jeg ikke at du må gjøre deg selv til latter for å kunne ha det bra innvendig, men å kunne le av en negativ situasjon eller skjeiv kommentar er utrolig viktig. Dette er en av de beste egenskapene jeg har (i følge vennene mine).

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Crying on the inside

Det folk ikke vet er at jeg har også vært veldig usikker på meg selv. Jeg har slitt mye med angst og vært utrolig deprimert. Det er sykt hvor fort jeg gikk fra å ha det bra til at alt plutselig gikk til helvete. Jeg har hatt så mye angst at det å bare gå ut døra var en umulig oppgave for meg. Jeg er heldigvis frisk i dag men det er så klart enkelte ting som fortsatt sitter igjen i meg. Så til dere som har det slik i dag vil jeg bare si at jeg føler så uendelig mye med dere, jeg vet så jævlig godt hvordan det er å være langt nede. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg velger å dele dette med dere, men da jeg i går kom over innlegget ble jeg minnet på hvor vondt jeg hadde det. Det er for få som velger å snakke om det og det tror jeg er grunnen til at man kan føle seg så alene med tankene sine. Det viktigste er likevel å aldri gi opp. Jeg mener det når jeg sier at ting kan alltid ordne seg. Det føles kanskje ikke slik, men det er sant.

💗 henote

Jeg føler meg mislykket

  • Skrevet: 06.06.2017
  • Klokken: 12:36
  • Kategori: Personlig



God morgen søte lesere! Jeg sto ikke opp før nå jeg.. Det ble en veldig sen kveld i går og jeg har ødelagt døgnrytmen min nok en gang. Jeg sliter med lakenskrekk fordi jeg virkelig hater å legge meg. Husker dere at jeg fortalte dere at jeg skulle rydde og vaske leiligheten? Jeg har fortsatt ikke gjort det, selvom jeg har snakket om det i flere dager. Jeg kom meg heller ikke på trening i går fordi jeg rett og slett ikke fikk meg ut døra.. Jeg vet ikke hva som skjer fortiden, jeg får bare ikke til noe. Jeg føler heller ikke at noe går min vei. Jeg har heller ikke peiling på hva jeg skal gjøre når vi er ferdig med denne leiligheten 17.juni. Jeg har faktisk ikke orden på livet mitt og det sliter på psyken om jeg skal være ærlig. Nei, denne dagen er en skikkelig drittdag og jeg vil virkelig ikke sitte her å lyve på bloggen om at alt er fryd og gammen når det er stikk motsatt. Jeg vet selv at jeg bare må ta tak i det, men det er ikke alltid like lett og det er mye på privaten som går rett vest. Jeg sitter midt opp i det hele så jeg har ikke lyst til å uttale meg om det på bloggen, hvertfall ikke før ting har roet seg litt ned. Jeg håper dere har forståelse for det og at dere har det bra.

💗 henote

Henriette Otervik
  • Heia! Jeg heter Henriette men jeg går under kallenavnet Henote. Jeg er ei 22 år gammel jente som kommer fra Trondheim men er bosatt i Oslo. Jeg vil si jeg har en personlig blogg der jeg ikke er redd for å dele meningene mine. Ellers blogger jeg om hverdagen min og en del om trening.
    Kontakt: henot.blogg@hotmail.com
    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
    hits