hits

Jeg ble mobbet på videregående, del to

  • 28.07.2017 - 21:10

Nå tenkte jeg å fortelle hvordan alt på videregående endte. Om du ikke har fått med deg det første innlegget, hvor jeg forteller om da jeg ble mobbet kan du lese det HER

Jeg nevnte litt smått i det forrige innlegget at jentegjengen i klassen min ikke snakket med meg, og dette fortsatte fra det startet til skoleslutt. Noe jeg ikke fortalte dere var at jeg alltid har hatt en jentegjeng som jeg har vokst opp med, og vi hadde vært bestevenner siden 1.klasse faktisk. Men da vi begynte på videregående så startet jeg i en annen klasse enn de, så vi sklidde sakte men sikkert fra hverandre. Jeg fikk meg en ny jentegjeng i klassen, og jeg elsket virkelig å bli kjent med de. Jeg hang aldri med de andre jentene lengre, og jeg var ikke en del av gjengen lengre. Jeg hadde det utrolig morsomt med den nye jentegjengen min, og vi delte mange hemmeligheter. Alt var fryd og gammen, helt fram til alt med de i trinnet over startet. Jeg er en sånn person som trekker meg unna når ting er vanskelig, og ingen av de forsto dette, så de stengte meg ute i stedet for å gjøre noe med situasjonen.



Etter ei stund, skjedde det noe som jeg aldri kommer til å glemme, og jeg får gåsehud bare av å skrive om det. Vi hadde friminutt, og jeg var på vei ned til skapet mitt for å hente noen bøker til neste time, da det plutselig var noen som tok meg til side. Det var jentegjengen jeg hadde vokst opp med. De så meg inn i øynene og spurte om hvordan det gikk med meg. De nevnte også at de hadde fått med seg alt på Twitter og støttet meg 100 prosent. De sa gjentatte ganger at dette ikke var greit, og at noe måtte gjøres med situasjonen. Jeg husker så godt følelsen som strømmet gjennom kroppen, hårene reiste seg og jeg ble varm. Jeg kunne aldri i min villeste fantasi se for meg at dette kom til å skje. Jeg hadde vært alene så lenge, og jeg trodde ingen hadde fått med seg hva som foregikk dette året. Når til og med de som var mine nærmeste på denne tiden ikke engang hadde spurt, så skjønte jeg ikke hvorfor disse jentene gjorde det. De hadde da ingenting med meg å gjøre lengre. Ikke misforstå meg, vi var fortsatt venner, men de var mer "skolevenner". Det var i dette øyeblikket det gikk opp for meg hva ekte venner er.

Mobbingen fortsatte hele skoleåret, men det ble gradvis bedre da jeg varslet i fra til rektor, fordi han opprettet faktisk en Twitter-konto for å følge med på hva som skjedde. Jeg husker at jeg synes at alt var så jævlig flaut, fordi han gjorde det hele så åpenlyst. Jeg sa fra at om han skulle gjøre noe med situasjonen, så gjør det så lite synlig som mulig. Men stakkar, han var da gammel, så han skjønte ikke hvordan sosiale medier funker. Det å opprette en konto i navnet sitt og kun følge de jeg hadde gitt navnet på, kan jo til og med en 5-åring gjennomskue. Jeg hadde alltid i bakhodet at ting bare blir verre når man sier i fra til rektor, fordi de som utfører slike handlinger skjønner ikke at det de gjør er feil. Men likevel tok jeg valget om å gå til rektor, fordi jeg håpet så inderlig at ting skulle gå bedre. Som dere vet, fant de en annen ting å ta meg på, og alt jeg ville var å grave meg ned resten av skoleåret. Jeg fikk enormt med fravær og skolegangen min gikk rett vest, men jeg fikk karakter i alle fag og det er jeg fornøyd med. Det er umulig å gjøre det bra på skolen, når man ikke har det bra med seg selv. For hvem bryr seg om Napoleon og molekyler, når det kjennes ut som hele verden raser sammen?



Sommerferien kom og jeg hadde ikke noe kontakt med jentene fra klassen gjennom hele sommeren, men noe inne i meg håpet at det ville gi seg da vi startet i 3. klasse. Jeg fikk en pause fra det hele, og ting gikk automatisk bedre. Jeg var lettet over at de som var året eldre, hadde gått ut av skolen. Jeg fryktet fortsatt å møte på de på gata, men jeg tenkte også at nå som skolen var ferdig så kom de til å la meg være. Jeg mottok ikke mer i posten, men jeg passet alltid på hvor jeg dro, og at jeg alltid var sammen med noen.

Det er en hendelse jeg husker utrolig godt, og det var da jeg og familien skulle nordover for å besøke farmor og farfar. Vi stoppet innom City Syd (et kjøpesenter i Trondheim) for at jeg og lillesøsteren min skulle løpe inn for å kjøpe oss en bigbite. Lite visste jeg at jeg kom til å møte på en av de fra klassen over. Jeg prøvde å gjøre det beste ut av det, og så ned i bakken for å unngå å møte blikket hennes. Vi stilte oss i kø, og før jeg visste ordet av det fikk jeg en hard puff i skulderen og jeg ble dyttet bakover. Jeg prøvde å skjerme søsteren min for det, fordi hun var så ung og jeg ville ikke at hun skulle vite at storesøster ble hakket på. Jeg trakk meg forsiktig bakover og latet som ingenting. Dette var tydeligvis ikke nok for henne, fordi hun brukte køventingen på å snu seg flere ganger for å sende meg de verste blikkene du kan se for deg. Det var da jeg skjønte betydningen av "hvis blikk kunne drepe". Jeg har aldri sett så mye hat i noens øyner før, og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor hun følte et så sterkt hat mot meg. Jeg hadde aldri gjort henne, eller de som gjorde dette mot meg, noe som helst. DERFOR folkens, er det så jævlig viktig å huske på at det aldri er din feil og at det ikke er noe galt med deg!!



Da sommeren gikk mot slutten begynte jeg å tenke på skolen igjen. Jeg verken gruet eller gledet meg, jeg tenkte bare at jeg fikk ta det litt som det kom. Første skoledag kom, og jeg møtte opp. Etter et par timer knakk jeg sammen, og jeg snakket med jentegjengen jeg hadde vokst opp med, om det. Det var ingen som hakket på meg lenger, men jentene i klassen min snakket fortsatt ikke med meg. Jeg kjente at jeg var sliten, og selv om det verste var over, orket jeg ikke et år til med denne ensomheten. Det gjør noe med deg å føle deg så alene i en klasse, og jeg orket ikke én dag til. Likevel ga jeg det noen dager, men siden det ikke ble bedre måtte jeg gjøre noe med det om jeg skulle klare å fullføre videregående. Jeg gikk til rådgiveren og forklarte situasjonen, og ba på mine knær om å få bytte klasse. Etter mye om og men fant vi ut at det var nødvendig. Det er ikke bare, bare å bytte klasse, fordi man har allerede knyttet et forhold til lærerne og jeg fryktet at jeg ikke ville få et bra forhold til de nye lærerne mine. Likevel byttet jeg, for jeg ville heller gå ned i karakterer enn å ikke møte opp. Det er jo ikke til å legge skjul på at det er litt trynefaktor fra lærerne, så blir du ikke likt kan du få dårligere karakterer enn du faktisk fortjener.

Etterhvert som ukene gikk, gikk det gradvis bedre med meg. Men på grunn av alt jeg hadde vært gjennom, hadde jeg så enormt mye sinne inne i meg. Jeg var sint på jentene i den forrige klassen min, sint på de som hadde ødelagt meg og ikke minst sint på verden. Dette kom ofte ut i fylla, så det er mange episoder jeg skulle vært foruten, men SÅNN ER LIVET. 

Instagram HER ♦ Facebook HER ♦ Youtube HER ♦ Snapchat Henote94

💗 henote

Jeg ble mobbet på videregående

  • 25.07.2017 - 19:49

Det hele startet med en "terroraksjon" på skolen i regi av årets russ hvor de gjorde ulike ting mot oss i første og andre-klassen. Jeg var den som sa i fra om at det de gjorde ikke var greit og jeg var kanskje litt tøff i kjeften. Jeg husker at jeg angret meg for det, noe som er synd fordi man skal aldri angre seg for at man står opp for seg selv. Det er utrolig viktig å si fra om du føler deg urettferdig behandlet. Jeg har egentlig aldri snakket høyt om dette, sett bort fra til jentegjengen min. Så jeg vet ikke om de som var året eldre enn meg vet hva de faktisk gjorde mot meg, men de får i alle fall vite det nå.

Etter at jeg sto opp for meg selv, ble jeg et lett bytte. De bestemte seg for å "ta" meg. Dere har sikkert hørt om "terrorlisten" til russen, som egentlig er et gøy konsept, men som ble et rent helvete for meg. Jeg mener at om man skal ha dette så burde man ta flere, ikke bare én person, fordi det er da det føles som mobbing. Det tok lang tid før jeg forsto at det ikke var meg det var noe galt med, men de som gjorde dette mot meg.

Det er mye jeg har fortrengt og som jeg trenger hjelp til huske. Men enkelte ting har satt seg, og jeg klarte ikke å glemme det uansett hvor mye jeg prøvde. På denne tiden var det veldig populært med Twitter, og det var egentlig en plattform jeg elsket, helt fram til den ble brukt til å henge meg ut. Det var som om det var en egen greie å skrive stygge ting om meg, og desto verre tingene var desto mer retweets og stemmer fikk de. De hang meg ut på grunn av utseendet mitt, brunfargen min, navnet mitt, og kom med trusler som at "i morgen skulle oteren dø". Jeg var kun 17 år, og jeg vil faktisk kalle meg for et barn. Jeg hadde ikke godt av å lese alle disse tingene om meg selv, fordi jeg var fortsatt i "utviklingsfasen" og var ikke sikker på hvem jeg selv var.



Jeg hadde en jentegjeng i klassen min, men de forsto aldri hvor ille dette var for meg. Jeg fulgte ingen av de som hang meg ut på Twitter, fordi jeg ikke ønsket å lese om det de skrev. Dette prøvde jeg å forklare til vennene mine i klassen, men de forsto det ikke, så dag inn og dag ut hadde de høytlesning på hva kullet over oss hadde skrevet om meg. Jeg tror ikke de leste det høyt for å såre meg, men for å vise at de synes det var drøyt. Vi var små, og de forsto ikke at det ble verre av at de viste meg det de skrev. Jeg trakk meg mer og mer unna jentene i klassen, og ingen av de strakk ut en hånd til meg. Det endte med at de stengte meg ute, og sluttet å snakke til meg. Jeg ble helt alene i klasserommet, og begynte sakte men sikkert å kjenne på ensomheten. Etter et par uker hadde depresjonen tatt meg, og kampen om å stå opp fra sengen ble tyngre. Jeg fikk mange uker med fravær, og jeg klarte ikke å komme meg ut av den evig onde sirkelen.

Kullet over meg stoppet ikke truslene, men tok heller mobbingen til nye høyder. De begynte å sende ting hjem til meg i posten. Jeg mottok blant annet te mot ringer under øynene, filmer som handlet om noe så teit som otere, get it, etternavnet mitt er Otervik. Det var ikke det verste de sendte til meg, men det fikk meg til å føle at de var overalt. I tillegg følte jeg at de sendte meg produkter for å vise at jeg var stygg, og at de ville "hjelpe" meg.



Jeg var også god venninne med ei som var i gjengen deres, men det var selvfølgelig før hun ble venn med dem. Etter at hun ble close med dem, overså hun meg da jeg snakket til henne, og hun gikk alltid fort forbi meg. Det var veldig tydelig at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg husker at jeg ble lei meg for dette, og jeg tenkte ofte over det. Jeg var jo kjempeglad i henne. Men vennskapet tok slutt, og jeg mistenker at det var fordi hun kom til å bli upopulær om hun fortsatte kontakten med meg. Det skal sies at hun har tatt kontakt med meg nå etter at jeg har vært med på Paradise, og hun er heller ikke med i denne gjengen lenger. Jeg har nesten ikke orket å svare henne engang, for om jeg ikke var bra nok på den tiden, hvorfor er jeg plutselig bra nok nå? Det er altfor tydelig og jeg blir klein på hennes vegne, men det er jo min mening da.

Jeg fikk også angst på grunn av alt dette. Jeg turte ikke å gå i kantinen lengre, fordi jeg visste at de satt der og ventet på meg. Jeg fryktet det de ville gjøre mot meg, og ingen av jentene i klassen min forsto dette. Jeg spurte flere ganger om vi kunne droppe å sitte i kantinen i langfri, og heller sitte på et annet rom å spise, men det ville de ikke, fordi de ville få med seg det som skjedde i kantina. Dere vet, titting på gutter, folk som hooker and so on. Går man på videregående er det livsviktig å sitte i kantina, spesielt for enkelte, om ikke går du glipp av hele livet ditt.

Grunnen til at jeg fikk mest angst var for at de hadde planer om å kidnappe meg, kjøre meg til et nedlagt mentalsykehus, binde meg fast til en stol og ta fra meg telefonen min. De skulle la meg sitte der over natta, og ikke fortelle noen om dette. Jeg vet ikke helt om dere skjønner hva dette gjør med et annet menneske, men min største frykt er gjenferd. Jeg har alltid trodd på det overtroiske, og tanken på at de skulle la meg være på et nedlagt mentalsykehus fikk meg til å gråte. Jeg turte ingenting lenger, bare veien til butikken ble en enorm frykt for meg. Jeg følte jeg ikke kunne gå noe sted, fordi jeg tenkte at de var overalt, og kunne ta meg hvor som helst.



Siden det aldri tok slutt, hadde jeg nesten mistet håpet og jeg orket ikke tanken på å møte opp en dag til på skolen. Flere av lærerne mine begynte å lure på hva som foregikk og jeg forsto at dette ville ødelegge skolegangen min. Jeg hadde ikke spurt om hjelp, så jeg bestemte meg for å gjøre noe med saken. Etter mye fram og tilbake gikk jeg til rektor, og håpet på at det ville ta slutt og bli bedre. Der tok jeg kraftig feil, for nå fikk de enda en ting å mobbe meg for. Russerevyen ble en gylden mulighet for å ta meg nok en gang. Der gjorde de narr av at jeg hadde sagt i fra til rektor, og fikk meg nok en gang til å føle at jeg gjorde noe feil.

Jeg føler ikke at jeg helt får fram alt som skjedde, men som sagt så husker jeg ikke alt. Men å gå fra å ha det bra, med mange venner og ingen verre bekymringer enn karakterer, til å bli mobbet, utestengt av de i klassen min og utvikle angst gjør noe med deg. Da alt startet gikk jeg rundt og var lei meg hele tiden, men det hele endte med at jeg ikke følte noe lenger. Jeg var på en måte helt tom, jeg klarte ikke å le, gråte eller føle noe som helst lenger.

Veldig mange har lurt på hvordan alt endte, så jeg har skrevet slutten på mobbehistorien. Den finner du HER.

Instagram HER ♦ Facebook HER ♦ Youtube HER ♦ Snapchat Henote94

💗 henote

Jeg er lei av å bli tråkket på

  • 28.06.2017 - 18:03

Dagen i dag startet helt fantastisk. Jeg satt et par timer ute i sola og bare nøt tilværelsen. Som jeg nevnte tidligere har jeg tilbragt ettermiddagen min med min kjære mormor, som alltid er like hyggelig. Vi har spist lunsj sammen og bare snakket om alt og ingenting. Veldig mye om den irriterende trafikken som suser forbi hvert tiende sekund, grunnet veiarbeid som har sperret de fleste veiene på Heimdal. Like diva begge to;) Som dere vet blir jeg fort lei av å sole meg, så jeg gikk inn etter en stund og åpnet Facebook.

Nå sitter jeg i senga og trykker på tastaturet. Jeg vet ikke hva jeg skal si.. Det er faktisk mye jeg vil fortelle men jeg kan bare ikke, i hvert fall ikke nå. Jeg kjenner bare tårene presse på og jeg er så jævlig lei av akkurat dette. Det er som om jeg blir kastet flere måneder tilbake i tid og prøver for harde livet å krype opp fra fallet. Jeg er drittlei av denne følelsen og jeg vil så gjerne bli kvitt den en gang for alle. Jeg føler meg som verdens største idiot her jeg sitter og tørker tårer fra kinnet. Det gjør vondt å bry seg så mye om et annet menneske og virkelig prøve hver eneste dag. Det gjør vondt å kjenne på at den andre personen ikke kunne brydd seg mindre om meg, jeg er kun en brikke i deres syke tankegang. Jeg vil så gjerne komme meg vekk, langt vekk, men jeg sitter så jævlig fast..

Det er ikke til å legge skjul på at jeg er en følsom person og at jeg ofte bryr meg for mye om andre personer. Jeg er også ganske naiv og ser som regel det beste i alle. Det tok ikke lang tid før du merket dette, derfor er det lett for deg å bruke hersketeknikker på meg for at du selv skal føle deg bedre. Du tråkker på meg akkurat når det passer deg, men du vokter selvfølgelig på at du har gjort det "bra" igjen når du ser at jeg tar til tårene. Da kommer du med idiotiske spørsmål og forslag til tåpelige samtaleemner kun for å sjekke om jeg er sur. Det ender som oftest i sinne fra min side og da er det min skyld, fordi jeg ikke tåler at du "snakker" til meg engang. Jeg kjenner det koker inni meg, for hvor dårlig selvinnsikt går det an å ha? Ditt beste argument er å legge skylda på meg, fordi det er alltid meg det er noe galt med, ikke sant? Det er i slike tilfeller jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å bare gi faen og gå videre, men jeg er alt for glad i denne personen og det er kanskje det som sårer meg mest..

Jeg vet ikke om dere skjønner så mye av det jeg skriver, men jeg trengte bare en plass å skrive fra meg på..

💗 henote

Jeg så ingen glede i livet

  • 09.06.2017 - 21:15

På youtube-kanalen min har jeg fem videoer, der kun fire er offentlig. Den siste er en video jeg valgte å dele for litt over et år siden. Da jeg delte den fikk jeg mange tilbakemeldinger fra kjente og ukjente. Det var flere som mente det var utrolig tøft av meg å dele videoen. Etter et par måneder bestemte jeg meg likevel for å slette den. Jeg er usikker på hvorfor jeg gjorde det, men jeg tror jeg rett og slett ikke var klar for å være så åpen når jeg sto midt oppi det hele.

Etter at jeg delte videoen skrev jeg et blogginnlegg som jeg også slettet. Jeg kom over det i notatene på macen i går kveld og jeg må si at jeg fikk vondt av meg selv. Jeg vet ikke om det er innafor å innrømme det engang. Det jeg følte på den tiden er så fjernt og jeg hadde nesten glemt det. Jeg må ærlig innrømme at jeg felte en tåre også. Det var som om jeg så det hele utenfra og fikk vondt av denne personen, jeg glemte nesten i et sekund at det faktisk var meg.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Jeg får daglig spørsmål fra dere om jeg har tips til de som sliter med depresjon, angst og andre psykiske problemer. Flere av dere tror at jeg aldri har slitt fordi det ikke virker sånn i dag, men der tar dere veldig feil. Jeg har vært så langt nede at jeg ikke så noen glede i livet. For et år siden hadde jeg det så tungt at jeg var likegyldig til alt. Det verste er når du slutter å føle noe i det hele tatt. Når du kommer til det punktet at du ikke smiler eller ler lengre, men heller ikke får til å gråte. Jeg var som en dukke uten mimikk i ansiktet, jeg hadde ingenting å gi. Jeg var utslitt. Flere vonde ting skjedde tett på hverandre og jeg følte virkelig at ingenting gikk min vei. Jeg ga fullstendig opp. Nå som jeg ser tilbake på det, er det mye lettere å snakke om. Derfor tenkte jeg å dele et utdrag fra blogginnlegget slik at dere får et lite innblikk i hvordan jeg hadde det.

"For å være ærlig så er jeg sjalu. Jeg er sjalu for at jeg ikke kan legge meg under kniven for å fikse de knuste bitene. Jeg er sjalu for at jeg ikke kan skjære bort tankene som dreper meg bit for bit hver dag. Jeg er sjalu for at jeg ikke kan operere bort angsten min. Jeg er sjalu for at jeg ikke kan fylle inn lykke. Jeg skulle bare ønske det fantes en quick fix for det psykiske og. Om det bare fantes en maskin som kunne skanne bort alle de vonde tankene...

Ikke misforstå meg, jeg vet at man kan gå til psykolog og få hjelp. Reise seg opp og komme seg på bena igjen. Man kan gå til psykolog og til slutt, kanskje, kanskje klare å akseptere hvordan man har det. Men veien mot å bli bedre er lang, den er så jævlig lang. Den er så lang at man er redd man ikke kommer til å overleve, den er så lang at man begynner å bli likegyldig til om man overlever eller ikke."

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Det er flere av dere som har spurt meg hvor jeg får selvtilliten min fra. Jeg skjønner det godt fordi jeg fremstår som en veldig selvsikker person i dag. Jeg snakker ikke om den type selvtillit at du tror du er verdens peneste, men den behøver jeg virkelig ikke heller. Jeg mener den der du har det bra med deg selv, gir blanke i hva andre mener. Jeg tror noe som har hjulpet meg opp, er at jeg har en god dose selvironi. Jeg tror sistnevnte er grunnen til at jeg er så sikker på meg selv. Jeg tar meg selv lite høytidelig og jeg mobber meg selv relativt ofte. Nå mener jeg ikke at du må gjøre deg selv til latter for å kunne ha det bra innvendig, men å kunne le av en negativ situasjon eller skjeiv kommentar er utrolig viktig. Dette er en av de beste egenskapene jeg har (i følge vennene mine).

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Crying on the inside

Det folk ikke vet er at jeg har også vært veldig usikker på meg selv. Jeg har slitt mye med angst og vært utrolig deprimert. Det er sykt hvor fort jeg gikk fra å ha det bra til at alt plutselig gikk til helvete. Jeg har hatt så mye angst at det å bare gå ut døra var en umulig oppgave for meg. Jeg er heldigvis frisk i dag men det er så klart enkelte ting som fortsatt sitter igjen i meg. Så til dere som har det slik i dag vil jeg bare si at jeg føler så uendelig mye med dere, jeg vet så jævlig godt hvordan det er å være langt nede. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg velger å dele dette med dere, men da jeg i går kom over innlegget ble jeg minnet på hvor vondt jeg hadde det. Det er for få som velger å snakke om det og det tror jeg er grunnen til at man kan føle seg så alene med tankene sine. Det viktigste er likevel å aldri gi opp. Jeg mener det når jeg sier at ting kan alltid ordne seg. Det føles kanskje ikke slik, men det er sant.

💗 henote

Henriette Otervik

Heia! Jeg heter Henriette men går under kallenavnet Henote. Jeg er ei 22 år gammel jente som bor i Trondheim. Jeg vil si jeg har en personlig blogg der jeg ikke er redd for å dele meningene mine. Ellers blogger jeg om hverdagen min og en del om trening. Bloggen min er langt fra den typiske, og jeg vil si at jeg byr på mye humor og en ufiltrert hverdag!

Kontakt meg

henot.blogg@hotmail.com

Følg meg

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no